Farvel!

Å flytte fra by til by påvirker ens oppfatning av sitt eget hjemsted....i aller høyeste grad. Den siste kvelden i Bergen illustrerte dette ganske bra da vi endte opp ytterst i øygarden for å grille. Vi tok med pledd, grillmat og satte kursen mot den regntunge, mørke horisonten vel vitende om været som ventet oss. Likevel fortsatte vi uten stans mot vårt mål, og innstallerte oss på et svaberg ved sjøkanten...Jeg tenkte først ikke noe videre over dette pga tilvenning av det lunefulle vestlandsværet. Så kom jeg til å tenke at dette aldri ville skjedd på østlandet...Der ville værmeldingen bestemt gjennomføringen av grilling...vi hadde nok ikke engang satt oss i bilen, og dersom det hadde dryppet litt fra himmelen underveis, ville vi nok snudd og satt kursen hjem igjen... Tenk så mye hygge en går glipp av ved å alltid være avhengig av fint vær. Vi hadde det kjempekoselig på tross av at himmelen dusjet oss i tide og utide. Med regntøy, glødende kull til å varme vann til kaffe, ullpledd, sitteunderlag og godt selskap ble regnet uvesentlig (så lenge en holder varmen vel og merke). Jeg kom til Larvik på søndag, og det har regnet en del. Det dryppet så vidt fra himmelen, og jeg hørte noen i byen som klaget på dette. Jeg tok meg selv i å tenke "det er jo bare litt fuktig, din østlending!"...hehe...littegranne påvirket etter dette året ja....Har sagt farvel til vestlandet for denne gang, men la ei gleden bli for stor..ikke se bort ifra at jeg dukker opp igjen;)

Endelig!!

Da er det tid for oppklaring av det ekstremt dårlige innlegget. Jeg har endelig gjort noe jeg leenge har drømt om, nemlig å stå på toppen av et fjell, lene seg forover, løpe, ta sats, og hive meg ut fra kanten! Mennesker har alltid villet fly, og jeg er intet unntak. Utsikten mot Ulriken der paraglidere stadig svever gjorde sitt, og jeg fikk ikke noe annet valg enn å oppsøke dem. Min avskjed fra Bergen ble dermed å se byen fra oven, og det var virkelig verdt det!! Forholdene kunne ikke vært bedre; Skyfri himmel, rolig vind, god temperatur, og en fantastisk utsikt mot en glitrende havhorisont. Dette var sef et tandemhopp, men jeg fikk lov til å styre skjermen en stund. I tillegg fikk jeg meg en aldri så liten karuselltur på vei ned...Vi tok nesten 8-talls looper oppi toppen der, og dermed fikk jeg nærmest sett både himmelen og bergen opp ned....kilte litt i magen da ja...Landingen gikk som smurt, og det var som han ene flygeren sa; som å hoppe ned fra en liten krakk, hehe. Åsmund, en modig kammerat var også med på moroa, og hoppet tandem samtidig. Vi fikk testet tålmodigheten en stund, og måtte vente i noen dager på at vinden skulle roe seg, og det forklarer frustrasjonen rundt ekstrem tålmodighet....Dette er tydeligvis en ventesport...Paragliding gir ikke det største kicket, for det hele går stort sett rolig for seg, men frihestfølelsen av å sveve fritt i luften er herlig,

så dette kan jeg anbefale på det sterkeste;) Her er noen bilder av stuntet:

 
 
Åsmund i midten øverst, og jeg henger ellers i de tynne trådene

Ukens må ha

Nå kan leserne selv avgjøre om det er muskelmennene eller innholdet i glassene som er ukens må ha...hehe. Min anbefaling er derimot redskapet som står bak denne fargerike kreasjonen, nemlig "Blenderen" eller "Smoothiemakeren" om du vil. Jeg er desverre ingen eier dette selv, men det står en til disposisjon i leiligheten som er flittig i bruk. Her tryller vi frem spennende saker, og i skrivende stund nyter jeg smaken av frisk bringebærsmoothie;) nam! Muskelmenn kunne forresten vært nyttig i nærmeste fremtid...Flytting står for tur...Blir vemodig å reise fra byen, men en ny epoke er vel i vente. Først og fremst er det sol, sommer, eksamensfri, og blanke ark (forhåpentligvis med fargestifter og ikke gråblyant:)

Ekstrem tålmodighet...

Dette begrepet har nå for meg fått en litt annen betydning, og her snakkes det om ekstrem tålmodighet i ekstrem forstand. Først kreves det ekstrem impulsivitet og nesten litt ekstrem frekkhet (i form av å tilnærme seg det ekstreme), og så må en ta det ekstreme steget å bestemme seg for å gjøre det ekstreme. Men når dette endelig er avgjort og en bare går i en slags rus med en ekstrem følelse av glede og spenning må en sitte på pinebenken og vente på at naturen (som i seg selv kan være ganske så ekstrem) bruker ekstremt lang tid på å avgjøre om team extreme får lov og tid til å utføre sitt stunt..... I mellomtiden må jeg som hobbymeterolog tolke vinder og skyer (noe som er ekstremt morro til tider og utider) Om det er mange som falt ut i allerede første setning forstår jeg dette ekstremt godt...Når ventetiden er over skal jeg forklare grunnen til dette ekstremt dårlige innlegget......;)