Endelig!!

Da er det tid for oppklaring av det ekstremt dårlige innlegget. Jeg har endelig gjort noe jeg leenge har drømt om, nemlig å stå på toppen av et fjell, lene seg forover, løpe, ta sats, og hive meg ut fra kanten! Mennesker har alltid villet fly, og jeg er intet unntak. Utsikten mot Ulriken der paraglidere stadig svever gjorde sitt, og jeg fikk ikke noe annet valg enn å oppsøke dem. Min avskjed fra Bergen ble dermed å se byen fra oven, og det var virkelig verdt det!! Forholdene kunne ikke vært bedre; Skyfri himmel, rolig vind, god temperatur, og en fantastisk utsikt mot en glitrende havhorisont. Dette var sef et tandemhopp, men jeg fikk lov til å styre skjermen en stund. I tillegg fikk jeg meg en aldri så liten karuselltur på vei ned...Vi tok nesten 8-talls looper oppi toppen der, og dermed fikk jeg nærmest sett både himmelen og bergen opp ned....kilte litt i magen da ja...Landingen gikk som smurt, og det var som han ene flygeren sa; som å hoppe ned fra en liten krakk, hehe. Åsmund, en modig kammerat var også med på moroa, og hoppet tandem samtidig. Vi fikk testet tålmodigheten en stund, og måtte vente i noen dager på at vinden skulle roe seg, og det forklarer frustrasjonen rundt ekstrem tålmodighet....Dette er tydeligvis en ventesport...Paragliding gir ikke det største kicket, for det hele går stort sett rolig for seg, men frihestfølelsen av å sveve fritt i luften er herlig,

så dette kan jeg anbefale på det sterkeste;) Her er noen bilder av stuntet:

 
 
Åsmund i midten øverst, og jeg henger ellers i de tynne trådene